Jeg vil rette en stor takk til alle som hjalp under brannen i sentrum.
Klokken 20.23 fredag kommer meldingen om at det brenner i Lille Øvregaten 20C. Fem minutter senere brenner det lenger borte i gaten, i Bergen skolemuseum. Klokken 20.31 kommer det melding om at det også brenner i Kong Oscars gate, i Lepramuseet St. Jørgens Hospital.
Bergen har vært herjet av flere ti-talls bybranner, den siste i 1955. Torsdag 11. april var vi minutter fra den neste. Som eier av huset som ligger vegg-i-vegg med huset som ble totalskadet, på oppsiden og følgelig det neste huset som ville tatt fyr om brannen hadde spredt seg, har jeg gjort meg noen tanker.
Det har vært sagt før, men bør gjentas; tusen takk til brannvesenet som med heroisk innsats klarte å begrense brannen til ett hus. Mennesker som kryper rundt på tak, måker vekk takstein og sager hull slik at vann kan sprøytes inn, fortjener virkelig betegnelsen helter. Men vi må ikke glemme at når operasjonelle team fungerer så samkjørt og effektivt, viser nok dette at hele organisasjonen er profesjonell; fra ledelse til de som vasker i kantinen.
‘Alle’ er enige om at offentlig sektor trenger reformer for å bli mer effektiv, men vi har vært usikre på hvordan dette skal gjøres. Svaret har vært der rett foran nesen på oss hele tiden; brannvesenet. Mens resten av det offentlige kveles av New Public Management (NPM) byråkratisering, består alle ledd i brannvesenet av dedikerte mennesker som setter sin ære i å gjøre en god jobb. Dersom andre offentlige etater hadde vært like godt organisert som brannvesenet, ville, for å ta et eksempel, Grubbegata blitt provisorisk stengt dagen etter vedtaket om stengning, og bomben i regjeringskvartalet ville vært unngått. Ja, det er faktisk så enkelt. Bruk brannvesenet som fasit, og reformér offentlig sektor.
Også politiet fortjener kraftig ros for sin innsats i forbindelse med brannen; de gjør en utrolig viktig jobb i forbindelse med evakuering og fjerning av skuelystne. Og her er vi inne på et stort problem; nordmenns kikkertrang ved katastrofer. Det var åpenbart at folkemengden som stimlet sammen nær brannstedet 11. april var et problem for brannvesen og politi. Etter en tid fikk politiet anlagt to soner; en sone relativt nært brannstedet for evakuerte og en sone lenger borte for resten.
For mange uvedkommende gikk det sport i å snike seg så nært som mulig; utdrag fra samtale mellom to unge menn som ikke hører hjemme i nabolaget: ‘he, he, du er evakuert du også, ja, he, he’. Dette har ingenting med alder å gjøre; to eldre damer: ‘uff, her har de sperret av. La oss gå rundt, kanskje vi kan komme nærmere fra andre siden slik at vi ser bedre derfra’. Slike mennesker skal være klar over at de er med på å forsinke slokningsarbeidet og setter andres liv i fare. Kanskje burde politiet sette inn større ressurser og bøtelegge disse menneskene, slik at de holder seg unna neste gang.
Et annet relatert problem er den utstrakte og unødvendige bruken av mobiltelefon. Under brannen 11. april var mobilnettet tidvis sprengt. Dette førte blant annet til at potensielt livsviktige samtaler mellom naboer som fortvilet forsøkte å ringe hverandre for å sjekke hvem som var kommet i sikkerhet, ikke gikk gjennom. Dette fordi den store hopen av skuelystne kappringer til venner og familie for å skryte av at de er så heldige å få se en katastrofe på nært hold. Det er åpenbart hva folk skal gjøre når de er i nærheten av en brann som dette og ikke bor i umiddelbar nærhet; ikke bruk mobiltelefonen og fjern dere fra stedet.
Når ting blir så gamle at de blir ubrukelige, regnes de som veldig verdifulle og vi plasserer dem på museum. Og museum er så viktige at vi bruker ti-talls millioner på sprinkelanlegg som skal sikre dem mot brann. Hvorfor har vi ikke tilsvarende sikring i byens trebebyggelse slik at menneskeliv kan sikres? Dersom du ikke umiddelbart ser svaret; les punktet over om Grubbegatisering (NPM) en gang til.
Det er et paradoks at vi sikrer gamle gjenstander bedre enn oss selv, og det er et paradoks at vi fyller husene med brannvarslere, uten å tenke over at disse ved en utvendig brann ikke slår seg ut før det er for sent. Jeg ber om et pålegg om varmedetektorer og overrislingsanlegg i alle Bergens smau med trehus. Kostnadene kan fordeles mellom kommunen, forsikringsselskap og huseierne.
Jeg vil også rette en stor takk til en ukjent jente i nabolaget og Erling Gjelsvik, som uavhengig av hverandre stormet inn i huset vårt for å redde oss. Min kone var da i ferd med å komme seg ut (selv var jeg i utlandet). Sammen sprang de gjennom flammene og i sikkerhet.