Det er grunnleggende feil at Ola Borten Moe fritt kan iføre seg sin mørke dress og gå på jobb dagen etter som om intet er skjedd – mens den kvinnelige varsleren blir hengt ut av landets ledende politiske journalister som moralist.
Fra ens egne skal en ha det. En VG-redaktørs portrett av Senterpartiets kronprins har fått til dels negativ mottakelse fra hennes kolleger i Det norske kommentariat. Kritikken mot boken har dreid seg om en overivrig lanseringsmetode, den anonyme kildebruken, at boken ikke er grundig nok, at den ikke er analytisk nok og så videre. Men først og fremst er skytset blitt rettet mot historien da Ola Borten Moe kledde av seg for portrettøren og inviterte på en slags badstue etter en fuktig natt på byen. Har slike fyllehistorier noe i det offentlige rom å gjøre?
Enkelte har gått langt i fordømmelsen av historien og mener dette er diskutabel journalistikk. Det blir mer enn antydet at hadde (den doble) avsløringen fra først av blitt publisert som avissak, ville den blitt felt i Pressens Faglige Utvalg. Jeg kan ikke dele et slikt synspunkt.
Hybel-badstue
Den som vet hvordan pølser og lover blir til, får som kjent aldri mer en rolig natts søvn. Sannsynligvis vil nattesøvnen for de fleste også påvirkes av kunnskap om samrøret i sene nattetimer mellom journalister og politikere. Mye av det mediale ekteskapsmarkedet er forandret de siste tiårene, men fortsatt er det slik at krake søker make. Det lekkes her og lokkes der. Nøye plantede synspunkter og utspill finner veien til spalter og mikrofoner i fordekt samrøre, andre ganger fristes politikere med portretter og mangesiders oppslag på glanset papir. Som oftest funker regien, den gjensidige avhengigheten mellom oppmerksomhet og opplagstall er garantist for at tillitsbåndene ikke brytes. Den ene tjenesten er den andre verdt.
Men av og til går det galt. I vårt tilfelle var premissene for treffet mellom Elisabeth Skarsbø Moen og landets olje- og energiminister krystallklare. De traff hverandre med utgangspunkt i at VG-redaktøren skulle skrive et kritisk portrett av statsråden. En kommunikasjonsrådgiver var med for å sikre den departementale kontroll. Noen promiller senere ender det med at kongens mann og hans rådgiver kler av seg og inviterer den kvinnelige redaktøren på en noe spesiell utgave av hybel-badstue.
Legger lokk
Det er noe uklart for meg hvorfor denne historien ikke skulle høre hjemme i offentligheten. At en av landets fremste valgte representanter, forvalteren av vår oljerikdom, tror at han kan slippe unna med en slik oppførsel, kan neppe skyldes noe annet enn en fraterniseringskultur som umulig kan være til det beste for den politiske meningsdannelsen her til lands. Når kommentariatet kappes om å legge lokk på episoden og i stedet kaster seg over VG-redaktøren heller enn å stille statsråden til veggs, er det fristende å spørre seg om hvor mange promillemøter og ditto opptreden som aldri har funnet veien til offentligheten.
Kan det være slik at pressen er for åpenhet om alle samfunnsspørsmål bare så lenge ikke pressen selv er part i saken? Kan det være at deler av vårt journalistkorps til de grader er på innsiden av det politiske at det kan betraktes som legitimt å la alle hemninger falle så lenge kona er langt unna og spriten flyter?
Nå blir Moen uten blygsel stemplet som moralist. Trolig kan hun leve godt med et slikt stigma. Dersom det skal kalles moralisme å rapportere om oljeministerens rangling med kronjuvelene i et profesjonelt faglig møte med en journalist, befinner man seg i en medievirkelighet som noen av oss ikke setter veldig pris på. Da befinner man seg på innsiden av en losje der vanlige sømmelighetsregler kan oppheves i bytte med tilgang til opplysninger. Da befinner man seg i et rom der respekt for politikere ikke har plass.
Trønder med karsk
Det er noe grunnfestet norsk over å angripe Moen for å bryte en taushetskodeks når hun nekter å holde tett om en statsråds noe merkelige festedannelse. Antakelig er vi inne i det eneste rommet der mannssjåvinisme fortsatt fritt kan leve og blomstre. En mannlig rektor som hadde oppført seg som Borten Moe etter et faglig møte med en kollega eller en samarbeidspartner, ville, med rette, blitt suspendert på dagen dersom episoden hadde blitt innklaget. En oljeminister, derimot, kan fritt iføre seg sin mørke dress og gå på jobb dagen etter som om intet er skjedd – mens den kvinnelige varsleren blir hengt ut av landets ledende politiske journalister som moralist.
Er det slik at bare man er trønder, fra landet, drikker karsk og heier på Rosenborg – så bør alt tillates eller tilgis? Eller er Badstue-Ola bare et uttrykk for en oljebransje som fortsatt preges av brede Cadillac’er, cowboyhatter og menn som reiser på selskapets platina-kort innen de trygge rammene av en what happens in Las Vegas, stays in Las Vegas-kultur?
Kall meg gjerne prippen – jeg har fortsatt så mye nasjonal stolthet igjen i meg at jeg helst vil se opp til landets fremste politiske tillitsvalgte. Joda, også jeg har opplevd statsråder og stortingsrepresentanter som har dummet seg ut i fylla, men jeg har aldri, som journalist, vært i en uttalt jobb-situasjon der premissene for møtet har vært klare og som har endt i noe som kan sammenliknes med hybelopplevelsen til Moen.
Liter med alkohol
På den annen side har jeg som ikke-journalist opplevd situasjoner der pressefolk har vært til stede og der vet de har latt kamera og notatblokk ligge. Jeg har sett norske politikere fylle sine lommer med kongens sigarer etter middager på Slottet, jeg har opplevd utenlandske statsråder snøvle seg gjennom offisielle taler etter et alkoholinntak som best kan måles i liter. Jeg skulle ønske slike episoder nå og da hadde nådd spaltene fordi jeg tror det generelt er vanskelig å skille dannelse fra kompetanse og integritet og fordi vi har krav på at våre folkevalgte oppfører seg innenfor noenlunde anstendige rammer – til og med i halvprivate stunder.
Og derfor kunne det ha vært på sin plass å avkreve Borten Moe en forklaring på badstue-episoden. Kanskje burde til og med statsministeren ha vært interpellert om regjeringskollegaens utagerende oppførsel. Men intet av dette kommer selvsagt til finne sted. For når man jobber i politikkens pølsefabrikk holder man selvsagt tett om hva man putter i farsen.